Da Sovjetunionen sendte opp Sputnik 1 i 1957, var det først og fremst et symbol på teknologisk utvikling. Den lille metallkulen sendte radiosignaler i 92 dager, men tok ingen bilder. Først et tiår senere begynte satellitter å sende bilder tilbake til jorden. På den tiden fantes ikke engang begrepet biologisk mangfold slik vi kjenner det i dag.
I dag er situasjonen en helt annen. Satellitter har blitt en naturlig del av hvordan forskere, bedrifter og myndigheter følger med på endringer i naturen. Det som begynte med uklare oversiktsbilder, har utviklet seg til detaljerte bilder der hver piksel tilsvarer bare noen få centimeter i virkeligheten. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvorfor teknologien har blitt så viktig, og gir fire konkrete eksempler på hvordan satellitter brukes i arbeidet med biologisk mangfold.
Satellittbilder brukes først og fremst til å se mønstre i store landskap. Ved å følge vegetasjonen over tid kan forskere se om den vokser, blir frodigere eller produserer mindre biomasse. I arktiske områder og fjellområder ser man tydelig hvordan busker sprer seg i takt med at klimaet blir varmere, et fenomen forskere kaller buskifisering. Samtidig kan man se det motsatte i områder der vegetasjonen svekkes, ofte på grunn av tørke eller frostskader.
Det som gjør teknologien spesielt nyttig, er muligheten til å følge endringer over tid. Ved å sammenligne bilder fra ulike år kan man se hvordan landskapet har endret seg gjennom flere tiår. Slik blir det mulig å følge både langsiktige klimaendringer og raske, lokale endringer.
Satellitter er ikke det eneste verktøyet. De brukes ofte sammen med dronebilder og tradisjonelle feltstudier. Satellittene gir jevnlig informasjon om store områder, mens droner kan fange opp detaljer som hvor høy vegetasjonen er, og hvordan skyggen faller.
Når forskere studerer pollinerende insekter, brukes droner til å ta detaljerte bilder noen ganger i løpet av sommeren. Samtidig leverer satellittene bilder og data gjennom hele sesongen. Sammen gjør dette det mulig å følge både de store endringene i landskapet og de små detaljene som er viktige for økosystemene.
Satellittdata har også blitt et nyttig verktøy for bedrifter. Innen vannkraft brukes bildene til å finne ut hvor det er størst behov for å restaurere natur, og hvor tiltak kan gjøre størst forskjell. Tidligere bygget arbeidet ofte på undersøkelser av enkeltområder, uten at man hadde det store bildet. Nå er det enklere å se hvor ressursene bør settes inn.
Innen strømforsyning brukes teknologien til å kartlegge leveområder langs kraftledninger. Det gjør det mulig å se hvordan naturen har endret seg over tid, og følge med på hvilken effekt ulike tiltak har.
Satellittbilder er ofte det første steget i større prosjekter. De gir oversikten som viser hvor det kan være nyttig å undersøke nærmere. Deretter kan droner eller undersøkelser ute i naturen brukes til å samle inn mer detaljerte data.
Utviklingen går raskt. For ti år siden var oppløsningen på mange høyoppløselige satellittbilder rundt 1-3 meter per piksel. I dag kan enkelte satellitter levere bilder med en oppløsning på rundt 30 centimeter. Det betyr at satellitter ikke bare viser de store linjene, men også detaljer som tidligere krevde undersøkelser på nært hold.
Bedre bildekvalitet, flere sensorer og hyppigere bilder gjør at satellittdata kan bli enda mer nyttige fremover. Når satellitter, droner og feltstudier brukes sammen, får forskere og bedrifter mer kunnskap om naturen. Det gjør det enklere å oppdage endringer tidlig og sette inn riktige tiltak.
Satellitter har gått fra å være symboler på den kalde krigen til å bli viktige verktøy i arbeidet med natur og miljø. Med deres hjelp kan vi forstå mer, ta bedre beslutninger og ta bedre vare på det biologiske mangfoldet.
Denne artikkelen er basert på en artikkel fra Vattenfall The Edit og samtaler med forskere innen fjernmåling. Les hele artikkelen her (på engelsk).